poetry in action features work by poets from around the world, translated into English.

It has three rallying cries:

Poets of the world, unite and take over!

Resist the oppressive constraints of good, publishable poetry established by mainstream literary venues!

Only poetry in translation, all the time!

Coming at you on the 20th of each month.

 

 

 

 

39. (talkshow / 17. april 2015)

 

åpne deg nasjon      og slipp meg inn
en festlig flerøyd midd      som åt meg feit
på avflasset storhet      i det blomstrete sengetøyet
kalt en moderne nasjonalstat      se meg danse
når leirbålsanger fra dypeste folkedypet
sjokker ut av munnen på meg
og besverger hele hovedstaden
åpne deg du overpyntede røys      og slipp oss inn
med bil container båt      og eiendeler pakket
i kartong putevar og svartsekk
syng med på denne postnasjonale bluesen
vår føderale vekselsang
i tunneler og ventiler
der rumler tumler nye folk
med sangen vi er vi
som deler brød med mette
og tvinner tunge med de tause
som takler aksler tyngden
av å være mange mange andre
som snur seg snur seg snur seg
i senger som ble flåter      uten å få sove
og derfor lå og tenkte      på alt som er for stort
på døden og nasjonen og det store ville havet
det største grønne diktet
som ingen kan ha skrevet
alle mindre sanger blir som rop om hjelp
please får jeg bli med på ferden      ned dit alle går
til strendene      i diktet      staten      landet
som har lovet at alle skal med
og du vår gjest i studio her i kveld
også kalt herr fru nasjonalpoet
du var den som skrev det ned
og kalte det for dette landet
og sang det til oss vakkert
og skrev under      venn med alle
fortell oss nå      du venn med alle
vi må vite      nå som fjeset ditt skal pryde hundrelappen

hvem har vært din beste venn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

39. (talkshow / april 17 2015)

 

open nation open yourself     and let me in
i the festive many-eyed mite      who ate myself fat
in the dandruffs of the great      in this flowerprint bedding
called the modern nationstate     watch me dance
when the campfire songs      from the deepy deeps
of the people      honk out of my mouth
to implore the entire capital
open this heap of gaudy tinsel      and let us in
via container ship car boat belongings stuffed
in cardboard boxes pillowcases and hefty bags
croon along with our new paranational blues
our confederated and antiphonal tune
inside tunnels and airshafts
where the newcomers twirl and juke
to that new song we are we
and share bread with the already stuffed
tonguing the tongue-tied
who are handling and shouldering the burden
of being those many many others
who turn and toss and toss and turn      in beds
that become rafts      without getting to sleep and instead
just lay and brood      about everything that’s too big
about death      and the nation      and the great wild sea
that greatest green poem
which no one could have written
all lesser songs will sound like feeble pleas for help
por favor may i join your journey      to the place where everyone’s going
to the beaches      to the poems      into the state      into the country
which all have been promised
to which all have been invited
and you our studio guest here tonight
also called mrmrs national poet
you were the one who wrote it all down
and named it this country
and sang it all to us so beautifully
and signed it      friends with everyone
tell us now      you friend with everyone
we’ve got to know      now that your face
is going to adorn the hundred kroner bill

who’s been your best friend up to now

 

 

 

 

 

 

 

 

40. (apenes planet / 10. desember 2014)

 

etter ti år     sluttet jeg å skrive dagbok
og begynte på et epos      stort og grådig ble det
og alfor fint      det brant inne med masse ledige rom
plastpalmer hogg i tom luft      tomme akvarier lyste
for renholdspersonalet      læret i lenestolene
skinte som smør      ikke som i ekte epos
hvor det kryr av folk      døgnet rundt
og ingen bor der de skal      de flakker langs veiene
søvnløse papirløse      sover på busstasjoner
flykter midt på natten      skriver uten ro til å skrive
tenker uten tid til å tenke      spiser stående
sover sittende      vasker seg i regnvann
og bor i bilen      til fengslene slår portene opp
og det mishandlede liket av skurken brenner på fyllinga
og heltene får snakke ut på tv
og skammer seg over medaljene
og påstår de er vanlige folk
og snakker om da vi kom ut av skogen
og ingen kjente oss igjen      og vi laget sikringer
av kobbertråd og trådsneller      og stjal strøm
med hesjetråd og gaffatape      og så var det dem da
som klappet katten      og klimpret på piano
etter lange skift i leirene      og lærte opp hverandre
til å aldri henge klær til tørk      på dagene det blåste
i fra krematoriet      og dem som pent fikk glemme
alt de hadde lært på skolen      et folk av barn
som måtte undervise enda mindre barn      og kledelig til slutt sto jeg
den siste til å ville være episk      som bare ville være i fred
med forrige århundre      jeg gransket det jeg hadde laget
byene funklet som nedbrente bål      skyene som snøkledde berg
verdenshavene som svarte hull      bak ulåste dører
bodde det flokker med aper      de levde i korridorene
på frukt og småvilt      jeg prøvde å være en av dem      de likte meg ikke
men lot meg være til slutt      våre blekksvarte pelser
fløt som bekker i trappene      og der passet det fint
at lyset gikk      for i mitt epos
ville jeg ikke se poeten

 

 

 

 

 

 

 

 

40. (planet of the apes / december 10 2014)

 

after ten years      i quit writing in my diary
and started an epic poem      it grew unwieldy and greedy
and far too pretty      stuffed with vacant rooms
plastic palms stabbing empty air      fishless aquariums lit
for the cleaning staff      the leather in armchairs
shining like butter      not like in real epics
where it’s crawling with people      around the clock
and no one lives where they should      they roam the roads
sleepless paperless      sleeping in bus stations
fleeing in the middle of the night      writing without the peace to write
thinking without the time to think      eating while standing
sleeping while sitting      washing in rainwater and
living in cars       until the prisons throw their gates open
and the mutilated body of the villain
is burned on the city dump
and the heroes get to speak out on tv
about how they’re ashamed of their medals
claiming that they’re just everyday people
talking about how      when we all crawled out of the forest
and no one recognized us anymore      we made fuses
out of old extension cords      and spools of thread      and we stole power
with baling wire and duct tape      and then there were those others
who used to pet the cat      and tinker at the piano
after long shifts in the deathcamps      and taught one another
to never hang clothes out to dry      on the days when it blew
from the crematorium      and then there was everybody else
who just needed to forget      everything they’d learned
at school      a people of children      who had to instruct
even smaller children      and respectable at last
i was the last to want to be epic      i only wanted to be left alone
with the previous century      i examined what i had made
the cities glowed like low fires      the clouds rose like snowy mountains
the oceans of the world lay like black holes      behind unlocked doors
buildings were swarming with apes      they lived in the corridors
on fruit and vermin      i tried to be one of them      they didn’t like me
but they let me be in the end     and in our ink dark fur we
flowed like brooks in the stairwells      and it was fitting
the light had gone      because in my epic
i don’t want to see the poet

 

 

 

 

 

 

 

 

57. (utvandrere / 26. januar 2017)

 

vi var alene    marg    talg   såpe   lut
vidje   sevje   klut   garvesyre    hovtang   tvare
kløe   stillhet   tiur   hjort   mår   svangre mugge
pass deg for ormen     vi åt og åt
og stakk skeia inn mellom veggplankene igjen
vi åt og sovnet   bordet nakent    ovnen tom

heklet duk    mønstret teppe    brer oss ut
i broderiet    sting for sting     få en hest   få ei vogn
kjøre over fjellet etter brød      få en billett
til den store båten     vi har lest i kongler
vi har lest i bark og lyng     lyset kommer inn og tar oss
mellom kjeler og øser henger vi på hver vår krok
på denne ovnen skal det ikke lenger kokes mat

hvorfor skriver du så hardt
jeg må ned gjennom papiret
og slippe lyset    ned i gravene
de ser meg og sier     du lukter språk
de vil ikke komme meg for nær

 

sånn går dagene   vasket svette er ei rand av salt
langs veggene i vaskefatet     ei rand av rust i utslagsvasken
sporene gjennom saltørkenen under senga
dette språket bare tittet på     da vi døde
uten å bli ødelagt     siden språket ikke har blitt ødelagt
av å se oss dø       vil vi ikke høre mer
ja jeg skal skrive det
skrive skrive skrive
skrive skrive skrive
på baksiden av bildene
du var med på det
du var med på det
du var med på det
du også

 

 

 

 

 

 

 

 

 

57. (norwegian emigrants / january 26 2017)

 

we were alone      marrow      tallow      soap and lye
wicker      sap      tannin and rag      hoof tongs      porridge whisk

itches      and silence      woodgrouse      and roedeer
marten      pregnant cup      wary of the snake      and we ate here

stuck the forks in the wallboards here      we
ate      slept      we ate      naked table      empty oven

crocheted tablecloth      patterned rug      we are spread out
stitch by seam     into the embroidered      get a horse      get a wagon
be pulled over the mountain      for bread      get a ticket
for the huge boat      we have read      in the pine cones
have read in the bark and the heather      and the beryl light
enters and takes us      between kettles and ladles       we are hanging
there still      on our own hooks      no more meals      will be made
on that stove

why do you write so hard

i have to go down
through this paper
and let the light
into the graves

they won’t come near me
they see me and say      you smell language
this is how      the days go since we left      washed sweat
leaves a strip of salt      down the washbasin      a strip of rust
in the sink      tracks in the dust      under the bed      our language
stood and watched      as we died      though the language wasn’t destroyed
and since our language wasn’t destroyed
by seeing us die      we don’t want to hear it any more

yes i will write that      i will write
that writing
and writing
writing and      writing on      the backs
of photographs      you participated
in it      you were complicit with it
you participated in it
you also

 

 

 

 

 

 

 

 

 

43. (sulten / 25. november 2014)

 

haren vil gjemme seg i gresset      men ørene stikker opp
elgen vil gjemme seg i skogen      men geviret stikker ut
rådyret vil forsvinne i krattet      men halen er hvit
villsvinet vil gjemme trynet i jorden      men det damper i fra gapet
poeten vil gjemme seg i boka      men tungen henger ut
tungen vil gjemme seg i munnen      men den kan ikke holde munn
skjorta vil gjemme seg i buksa      men armene åpner seg knappene stirrer
ordene vil gjemme seg i setningen      men hensikten stikker ut
insektet vil være en stein      men livet må røre seg
varmen vil gjemme seg i kroppen      men blir rød på bildet
vennlighet vil gjemme seg i mennesket      men tennene skinner
havet gjemmer seg i mennesket      men tårene vil trille
sola vil gjemme seg i mørket      men strålen stikker ut
viljen vil gjemme seg i livet      men viljen vil ut og vil
og vil og fortsetter å ville men så blir den mett
og tar med seg haren og elgen rådyret villsvinet
mennesket tungen skjorta og ordene og insektene og varmen
og vennligheten og havet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

43. (the hunger / november 25 2014)

 

hare wants to hide in some grass      but ears stick up
moose needs to duck into timber      but the antlers tower
deer wants to fade into thickets      but the tail is white
boar needs to shelter in the bracken      but its breath is steaming
poet wants to slip into the book      but the tongue hangs out
tongue wants to shelter in a mouth      but can’t keep the mouth shut
shirt wants to hole up in the pants      but its arms are open and the buttons stare
words want to harbor in a sentence      but the meaning protrudes
the bug wants to be a pebble      but the life must move
the heat wants to stay in the body      but turns up red on the screen
kindness wants to lodge in the person      but the mouth still sneers
the sea hides in the people      but the tears still tremble
the sun wants to bunk in the dark      but the beams poke through
the will will hide in life      but the will will out      and will the will
that will continue to will      till it gets its fill and leaves
with the hare and the moose and the deer and the boar
and the tongue and the shirt and the words and the bugs and the heat
and the kindness and the sea

 

 

 

 

 

 

Gunnar Wærness (born 1971) is a Norwegian poet, translator, critic, visual artist, and cabaret performer. In spring 2020, Wærness was awarded the Norsk Kulturråd’s “stipend for etablerte kunstnere,” a ten-year grant. Wærness made his debut in 1999 with the poetry collection Kongesplint, for which he was awarded the Tarjei Vesaas First Book Prize. He has since published six acclaimed collections of poetry, the latest being his selected poems and artwork of 2020, Å skrive er å be om for mye (To Write Is to Ask for Too Much). In 2010, he edited an anthology of modern poetry from around the world, Verden finnes ikke på kartet (The World Is Not Found on the Map) with Pedro Carmona-Alvarez. He translates from Russian, English, and Bulgarian, and has translated American poets Terrence Hayes, Alice Notley, and CAConrad (his translation of CAConrad’s The Book of Frank was published in Norwegian as Boka til Frank in 2016).

 

Gabriel Gudding is a poet, essayist, and translator from Norwegian and Spanish. The current Coordinator of Creative Writing at Illinois State University, he is the author of the books Literature for Nonhumans (Ahsahta, 2015), Rhode Island Notebook (Dalkey Archive Press, 2007), and A Defense of Poetry (Pitt, 2002), which won the Starrett Prize, as well as numerous chapbooks. His essays and poems appear in such periodicals as APRHarper’s MagazineThe Nation, and Journal of the History of Ideas, in such anthologies as Great American Prose Poems (Scribner), Best American Poetry (Scribner), Best American Experimental Writing (Wesleyan) and &Now: Best Innovative Writing. His translations from Spanish appear in anthologies such as The Oxford Book of Latin American PoetryPoems for the Millennium, and The Whole Island: Six Decades of Cuban Poetry. His poetry and essays have been translated into French, Spanish, Danish, Portuguese, and Vietnamese. Twitter: @gabrielgudding Instagram: __uten_navn__