poetry in action features work by poets from around the world, translated into English.
It has three rallying cries:
Poets of the world, unite and take over!
Resist the oppressive constraints of good, publishable poetry established by mainstream literary venues!
Only poetry in translation, all the time!
Coming at you on the 20th of each month.
39. (talkshow / 17. april 2015)
åpne deg nasjon og slipp meg inn
en festlig flerøyd midd som åt meg feit
på avflasset storhet i det blomstrete sengetøyet
kalt en moderne nasjonalstat se meg danse
når leirbålsanger fra dypeste folkedypet
sjokker ut av munnen på meg
og besverger hele hovedstaden
åpne deg du overpyntede røys og slipp oss inn
med bil container båt og eiendeler pakket
i kartong putevar og svartsekk
syng med på denne postnasjonale bluesen
vår føderale vekselsang
i tunneler og ventiler
der rumler tumler nye folk
med sangen vi er vi
som deler brød med mette
og tvinner tunge med de tause
som takler aksler tyngden
av å være mange mange andre
som snur seg snur seg snur seg
i senger som ble flåter uten å få sove
og derfor lå og tenkte på alt som er for stort
på døden og nasjonen og det store ville havet
det største grønne diktet
som ingen kan ha skrevet
alle mindre sanger blir som rop om hjelp
please får jeg bli med på ferden ned dit alle går
til strendene i diktet staten landet
som har lovet at alle skal med
og du vår gjest i studio her i kveld
også kalt herr fru nasjonalpoet
du var den som skrev det ned
og kalte det for dette landet
og sang det til oss vakkert
og skrev under venn med alle
fortell oss nå du venn med alle
vi må vite nå som fjeset ditt skal pryde hundrelappen
hvem har vært din beste venn
39. (talkshow / april 17 2015)
open nation open yourself and let me in
i the festive many-eyed mite who ate myself fat
in the dandruffs of the great in this flowerprint bedding
called the modern nationstate watch me dance
when the campfire songs from the deepy deeps
of the people honk out of my mouth
to implore the entire capital
open this heap of gaudy tinsel and let us in
via container ship car boat belongings stuffed
in cardboard boxes pillowcases and hefty bags
croon along with our new paranational blues
our confederated and antiphonal tune
inside tunnels and airshafts
where the newcomers twirl and juke
to that new song we are we
and share bread with the already stuffed
tonguing the tongue-tied
who are handling and shouldering the burden
of being those many many others
who turn and toss and toss and turn in beds
that become rafts without getting to sleep and instead
just lay and brood about everything that’s too big
about death and the nation and the great wild sea
that greatest green poem
which no one could have written
all lesser songs will sound like feeble pleas for help
por favor may i join your journey to the place where everyone’s going
to the beaches to the poems into the state into the country
which all have been promised
to which all have been invited
and you our studio guest here tonight
also called mrmrs national poet
you were the one who wrote it all down
and named it this country
and sang it all to us so beautifully
and signed it friends with everyone
tell us now you friend with everyone
we’ve got to know now that your face
is going to adorn the hundred kroner bill
who’s been your best friend up to now
40. (apenes planet / 10. desember 2014)
etter ti år sluttet jeg å skrive dagbok
og begynte på et epos stort og grådig ble det
og alfor fint det brant inne med masse ledige rom
plastpalmer hogg i tom luft tomme akvarier lyste
for renholdspersonalet læret i lenestolene
skinte som smør ikke som i ekte epos
hvor det kryr av folk døgnet rundt
og ingen bor der de skal de flakker langs veiene
søvnløse papirløse sover på busstasjoner
flykter midt på natten skriver uten ro til å skrive
tenker uten tid til å tenke spiser stående
sover sittende vasker seg i regnvann
og bor i bilen til fengslene slår portene opp
og det mishandlede liket av skurken brenner på fyllinga
og heltene får snakke ut på tv
og skammer seg over medaljene
og påstår de er vanlige folk
og snakker om da vi kom ut av skogen
og ingen kjente oss igjen og vi laget sikringer
av kobbertråd og trådsneller og stjal strøm
med hesjetråd og gaffatape og så var det dem da
som klappet katten og klimpret på piano
etter lange skift i leirene og lærte opp hverandre
til å aldri henge klær til tørk på dagene det blåste
i fra krematoriet og dem som pent fikk glemme
alt de hadde lært på skolen et folk av barn
som måtte undervise enda mindre barn og kledelig til slutt sto jeg
den siste til å ville være episk som bare ville være i fred
med forrige århundre jeg gransket det jeg hadde laget
byene funklet som nedbrente bål skyene som snøkledde berg
verdenshavene som svarte hull bak ulåste dører
bodde det flokker med aper de levde i korridorene
på frukt og småvilt jeg prøvde å være en av dem de likte meg ikke
men lot meg være til slutt våre blekksvarte pelser
fløt som bekker i trappene og der passet det fint
at lyset gikk for i mitt epos
ville jeg ikke se poeten
40. (planet of the apes / december 10 2014)
after ten years i quit writing in my diary
and started an epic poem it grew unwieldy and greedy
and far too pretty stuffed with vacant rooms
plastic palms stabbing empty air fishless aquariums lit
for the cleaning staff the leather in armchairs
shining like butter not like in real epics
where it’s crawling with people around the clock
and no one lives where they should they roam the roads
sleepless paperless sleeping in bus stations
fleeing in the middle of the night writing without the peace to write
thinking without the time to think eating while standing
sleeping while sitting washing in rainwater and
living in cars until the prisons throw their gates open
and the mutilated body of the villain
is burned on the city dump
and the heroes get to speak out on tv
about how they’re ashamed of their medals
claiming that they’re just everyday people
talking about how when we all crawled out of the forest
and no one recognized us anymore we made fuses
out of old extension cords and spools of thread and we stole power
with baling wire and duct tape and then there were those others
who used to pet the cat and tinker at the piano
after long shifts in the deathcamps and taught one another
to never hang clothes out to dry on the days when it blew
from the crematorium and then there was everybody else
who just needed to forget everything they’d learned
at school a people of children who had to instruct
even smaller children and respectable at last
i was the last to want to be epic i only wanted to be left alone
with the previous century i examined what i had made
the cities glowed like low fires the clouds rose like snowy mountains
the oceans of the world lay like black holes behind unlocked doors
buildings were swarming with apes they lived in the corridors
on fruit and vermin i tried to be one of them they didn’t like me
but they let me be in the end and in our ink dark fur we
flowed like brooks in the stairwells and it was fitting
the light had gone because in my epic
i don’t want to see the poet
57. (utvandrere / 26. januar 2017)
vi var alene marg talg såpe lut
vidje sevje klut garvesyre hovtang tvare
kløe stillhet tiur hjort mår svangre mugge
pass deg for ormen vi åt og åt
og stakk skeia inn mellom veggplankene igjen
vi åt og sovnet bordet nakent ovnen tom
heklet duk mønstret teppe brer oss ut
i broderiet sting for sting få en hest få ei vogn
kjøre over fjellet etter brød få en billett
til den store båten vi har lest i kongler
vi har lest i bark og lyng lyset kommer inn og tar oss
mellom kjeler og øser henger vi på hver vår krok
på denne ovnen skal det ikke lenger kokes mat
hvorfor skriver du så hardt
jeg må ned gjennom papiret
og slippe lyset ned i gravene
de ser meg og sier du lukter språk
de vil ikke komme meg for nær
sånn går dagene vasket svette er ei rand av salt
langs veggene i vaskefatet ei rand av rust i utslagsvasken
sporene gjennom saltørkenen under senga
dette språket bare tittet på da vi døde
uten å bli ødelagt siden språket ikke har blitt ødelagt
av å se oss dø vil vi ikke høre mer
ja jeg skal skrive det
skrive skrive skrive
skrive skrive skrive
på baksiden av bildene
du var med på det
du var med på det
du var med på det
du også
57. (norwegian emigrants / january 26 2017)
we were alone marrow tallow soap and lye
wicker sap tannin and rag hoof tongs porridge whisk
itches and silence woodgrouse and roedeer
marten pregnant cup wary of the snake and we ate here
stuck the forks in the wallboards here we
ate slept we ate naked table empty oven
crocheted tablecloth patterned rug we are spread out
stitch by seam into the embroidered get a horse get a wagon
be pulled over the mountain for bread get a ticket
for the huge boat we have read in the pine cones
have read in the bark and the heather and the beryl light
enters and takes us between kettles and ladles we are hanging
there still on our own hooks no more meals will be made
on that stove
why do you write so hard
i have to go down
through this paper
and let the light
into the graves
they won’t come near me
they see me and say you smell language
this is how the days go since we left washed sweat
leaves a strip of salt down the washbasin a strip of rust
in the sink tracks in the dust under the bed our language
stood and watched as we died though the language wasn’t destroyed
and since our language wasn’t destroyed
by seeing us die we don’t want to hear it any more
yes i will write that i will write
that writing
and writing
writing and writing on the backs
of photographs you participated
in it you were complicit with it
you participated in it
you also
43. (sulten / 25. november 2014)
haren vil gjemme seg i gresset men ørene stikker opp
elgen vil gjemme seg i skogen men geviret stikker ut
rådyret vil forsvinne i krattet men halen er hvit
villsvinet vil gjemme trynet i jorden men det damper i fra gapet
poeten vil gjemme seg i boka men tungen henger ut
tungen vil gjemme seg i munnen men den kan ikke holde munn
skjorta vil gjemme seg i buksa men armene åpner seg knappene stirrer
ordene vil gjemme seg i setningen men hensikten stikker ut
insektet vil være en stein men livet må røre seg
varmen vil gjemme seg i kroppen men blir rød på bildet
vennlighet vil gjemme seg i mennesket men tennene skinner
havet gjemmer seg i mennesket men tårene vil trille
sola vil gjemme seg i mørket men strålen stikker ut
viljen vil gjemme seg i livet men viljen vil ut og vil
og vil og fortsetter å ville men så blir den mett
og tar med seg haren og elgen rådyret villsvinet
mennesket tungen skjorta og ordene og insektene og varmen
og vennligheten og havet
43. (the hunger / november 25 2014)
hare wants to hide in some grass but ears stick up
moose needs to duck into timber but the antlers tower
deer wants to fade into thickets but the tail is white
boar needs to shelter in the bracken but its breath is steaming
poet wants to slip into the book but the tongue hangs out
tongue wants to shelter in a mouth but can’t keep the mouth shut
shirt wants to hole up in the pants but its arms are open and the buttons stare
words want to harbor in a sentence but the meaning protrudes
the bug wants to be a pebble but the life must move
the heat wants to stay in the body but turns up red on the screen
kindness wants to lodge in the person but the mouth still sneers
the sea hides in the people but the tears still tremble
the sun wants to bunk in the dark but the beams poke through
the will will hide in life but the will will out and will the will
that will continue to will till it gets its fill and leaves
with the hare and the moose and the deer and the boar
and the tongue and the shirt and the words and the bugs and the heat
and the kindness and the sea
Gunnar Wærness (born 1971) is a Norwegian poet, translator, critic, visual artist, and cabaret performer. In spring 2020, Wærness was awarded the Norsk Kulturråd’s “stipend for etablerte kunstnere,” a ten-year grant. Wærness made his debut in 1999 with the poetry collection Kongesplint, for which he was awarded the Tarjei Vesaas First Book Prize. He has since published six acclaimed collections of poetry, the latest being his selected poems and artwork of 2020, Å skrive er å be om for mye (To Write Is to Ask for Too Much). In 2010, he edited an anthology of modern poetry from around the world, Verden finnes ikke på kartet (The World Is Not Found on the Map) with Pedro Carmona-Alvarez. He translates from Russian, English, and Bulgarian, and has translated American poets Terrence Hayes, Alice Notley, and CAConrad (his translation of CAConrad’s The Book of Frank was published in Norwegian as Boka til Frank in 2016).
Gabriel Gudding is a poet, essayist, and translator from Norwegian and Spanish. The current Coordinator of Creative Writing at Illinois State University, he is the author of the books Literature for Nonhumans (Ahsahta, 2015), Rhode Island Notebook (Dalkey Archive Press, 2007), and A Defense of Poetry (Pitt, 2002), which won the Starrett Prize, as well as numerous chapbooks. His essays and poems appear in such periodicals as APR, Harper’s Magazine, The Nation, and Journal of the History of Ideas, in such anthologies as Great American Prose Poems (Scribner), Best American Poetry (Scribner), Best American Experimental Writing (Wesleyan) and &Now: Best Innovative Writing. His translations from Spanish appear in anthologies such as The Oxford Book of Latin American Poetry, Poems for the Millennium, and The Whole Island: Six Decades of Cuban Poetry. His poetry and essays have been translated into French, Spanish, Danish, Portuguese, and Vietnamese. Twitter: @gabrielgudding Instagram: __uten_navn__
poetry in action is an Action Books blog feature curated and edited by Katherine M. Hedeen (@kmhedeen) with web editing by Paul Cunningham